12/18/08

Et annerledes vekkelsesmøte!

DÅ BEGYNTE EG Å JODLA

Glade døgn med Busserullene

Det var noe rotekte med Busserulls, og da handler det ikke bare om dialekt-bruken. Jeg tror den var en underlig mix av Haugesund bymål og ikke så helt lite fra Karmøy. Men dialektbruk kan utarte til noe sjarmløst og uforståelig for publikum som ikke er heimefødd .Vi må også huske at det er noe som ikke er dialekt, men sosiolekt – noe fra yrkesmiljøet som påvirker dagligtalen.

Fra mine minnerike år i grammofonbransjen som innspillingssjef hadde jeg samme feelingen for Salhuskvintetten OLKABILAMO : noe om ekthet og udiskutabel sikkerhet i stil og fremføring. Kall det gjerne klassisk, men det gjelder røtter. Det er når både rot og grener til samtid rotter seg sammen til noe underlig som kan kalles sjarme/charme.”Vi gjør det på vår måte og underslår ikke at vi har lyttet og lært mye av de store internasjonale artistene fra Beatles til de som kaller seg køntri med adresse USA.

Kunsten er å ta opp i seg impulser både fra det internasjonale , det nasjonale og det lokale. Jeg mener at Busserulls formådde akkurat det.

Sammen var vi på en lang turne . På en turne kommer man nær hverandre, og denne intimitet kan ende med kollegial avstand.Ja, forakt kan oppstå fordi det er vanskelig å forstå forskjelligheter hvis man er overbevist om at man selv representerer det riktige og proffe, mens de andre fra provinsen tenker annerledes og i stil og anslag leverer noe annerledes som ikke blir forstått..

Dette ”annerledes” var fantastisk å oppleve når vi leverte forestillingen i Busserullenes kjerne-område . Til tider , når vi var på lokaliteter langt unna Haugesund,Karmøy, Stavanger , fjordene og over i det nordmørske og østlandske, da kom Busserullene med spørsmål og skuffelser når vi rundet av kvelden med nattmat og noe i glassene. Nettene kan bli lange på turneer. Vi spiller forestillingen, pakker sammen og returnerer til hotellet for nattmat. Da er vi alltid ganske ”gira” – da kommer så mye fram av gleder og sorger. Det er da vi kommer nær hverandre både som artister og mennesker.

Jeg tenker med glede på de mange kveldene (og nettene) vi bare satt der og samsnakket etter at lysene var slukket i kombinert matsal og dansesal. Det er en forferdelig kombinasjon der vi som artister sitter til for hugg fra et danseaften-publikum som har latt drinkene svekke både alminnelig dannelse og anstendighet. Det er en situasjon som krever kroppsbeherskelse og romslighet. På scenen hadde vi nok levert ganske så forskjellige ytelser for et stadig endret publikum – men mixen var såpass vågal at publikum var med på blandingen. Det gikk overaskende bra å blande det riks-morosamme med det distrikts-originale!

Kanskje var det lettere for meg som ikke var oppvokst i Hovedstaden å oppleve at humor og humør på Oslosk ,Hortensk og Busserullsk har felles hjemme-adresse: Norge og Noreg, Oslofjorden eller Slettå, Kyst eller Dal.

I begravelser lyser man fred over den avdøde. Jeg vil lyse liv ,lyst, talent-utfoldelse og alt godt over Busserullenes minne.De satte sitt hjemmedistrikt på Norges-kartets moro-avsnitt der ekthet og hjemmeadresse aldri ble forsøkt skjult. Busserulls klarte å oversette alt fra det internasjonalt tilgjengelige til noe helt spesiellt som var både norsk og haugasundsk . For egen del ser jeg med fryd og glede tilbake på et nært samvær både under og etter forestillingene.

Jeg lyser fryd over samværet og samspillet…

Rolv Wesenlund (sign.)

En hilsen fra platedirektøren

Jeg hadde klart å prate med meg stjernejournalist Kurt Bakkemoen i Verdens Gang, klokka var altfor tidlig en kald, men krystalllklar vårmorgen sent-på syttitallet, og vi gikk inn for landing på Karmøy International Airport med en tynt besatt DC-9.

Vi fikk kapret den ene av to drosjer som ventet søvnig utenfor terminalen, og jeg ba om å bli kjørt til Åkrahamn. Siden det ennå var etpar timer til pressekonferansen skulle begynne, gikk vi av et stykke før sentrum og spaserte i det fine vårværet mot målet vårt: Bella Kafe og Konditori.

Du forstår, 3 Busserulls er større enn både Nazareth og Status Quo på disse kanter, forklarte jeg VGs utsendte. Og publikummet deres er fra 6 til 90 år. Det er ikke mulig å bli større profeter i i egen hjemby enn disse gutta er. Og for et forrykende sceneshow de har – det er det internasjonalt format over! Jeg syntes ikke at jeg jugde noe særlig heller – Busserulls VAR overbevisende på scenen.

Da vi fant frem til Bella, hang det en lapp på døren: STENGT PÅ GRUNN AV PRIVAT ARRANGEMENT stod det å lese med steilskrift på lappen, men vi gikk ufortrødent inn allikevel. Jeg hadde jo selv ringt noen dager i forveien for å bestille stedet til pressekonferanse for den nye Busserulls-platen.

En forskrekket dame i nett svart/hvitt serveringsforkle av den gode gamle sorten kom stormende mot oss og ville hive oss på dør. Jeg vinket verdensvant avvergende med hånden og forklarte at pressekonferansen, jo, det var oss, det, og at resten av gjestene nok ville komme sånn litt etter hvert.

Da begynte damen resolutt å trekke for tunge, mørke portierer for de store vinduene. I løpet av sekunder ble det etterlengtede vårlyset borte, og vi stod der nærmest i stummende mørke.

Jammen kjære vene, forsøkte jeg meg, det er da ingen grunn til å stenge dagslyset ute! Jeg tenkte at kanskje damen trodde vi skulle vise frem filmer av heller tvilsomt kaliber. Men idet hun trakk for gardinen for inngangsdøren også, slik at de siste rester av sollys forsvant, så hun på meg med en bister mine og sa megetsigende: Det er bestilt servering av sherry her!

Det er opplevelser som dette som gjorde det mye enklere for undertegnede å forstå bakgrunnen for3Busserulls’ suksess, men samtidig miljøet den – og de - vokste fram i og selve settingen – som i Ingvar Moes klassiske dikt Vestlandet i meg.

Selv om hver bidige drosjesjåfør jeg noensinne har kjørt med fra Karmøy lufthavn har påpekt det ofte oversette faktum for oss som kommer utenbygds fra, at Karmøy faktisk er større enn Haugesund, står det ikke til å nekte at mens Haugesund fremstår som et europeisk-urbant samfunn på godt og vondt, så er idylliske Karmøy med sine pittoreske tettsteder og grender like vestnorsk som selve grunnfjellet de klorer seg fast i. Således også med innbyggerne – og det var nettopp den fantastiske kontrasten mellom by og bygd som utgjorde spenningen i 3 Busserulls. Gunnar Andersens forfinede by-dandy i skarp kontrast til Karl Magnus Sjøens røffe, men pragmatiske åkrabu utgjorde selve overbygget, og innenfor disse rammene boltret gruppen seg til alles elleville begeistring. Om det ikke var lett å gjenkjenne seg selv, var det såre enkelt å utpeke naboen.

Men selv om humoren kunne være både grovkornet og besk, var den aldri slem. Dessuten var det en solid bonus ute og gikk: Den enestående musikaliteten deres. For selv om 3 Busserulls i ettertid først og fremst har et ettermæle som unike scenekomikere, så må det ikke glemmes at helt fra Suddeliduttandei-besetningnen, som lagde den første platen, og gjennom hele sin platekarriere, var 3 Busserulls befolket med gudebenådede musikalske talenter. Både som komponister, tekstforfattere, arrangører og instrumentalister hadde de hver sine kvaliteter som både kompletterte og utfylte, og som gjorde at summen av de 3 var så uendelig mye større en hver av dem enkeltvis.

På kveldflyet hjem igjen til Oslo med fanget fullt av blomster fra gartneriet til Karl Magnus, nykokte krabbeklør og hummer fra bryggeutsalget på Avaldsnes og hodene våre ørlite grann på en snurr takket være solid utskjenking av sherry gjennom en lang pressekonferanse, var vi enige om at det hadde vært en fin tur.

Du vet, sa VGs utsendte, jeg har sett mye rart rundt omkring i årenes løp. Men jeg tror ikke en gang at jeg har sett noe som ligner dette! Jeg var så enig, så enig.

I dag, sånn cirka 25 år senere er jeg fremdeles det.

Oslo i februar 2005

Audun Tylden

3 BUSSERULLS

Vest Karmøy 1958. Åkra kommune er en av Norges absolutt ledende fiskerikommuner. Fram til nå har Per Antonsen med trekkspillet sitt spilt opp til dans i Åkrehamn. Det er bare et par år siden ”Rock around the clock” innledet rockens tidsalder. Noen purunge, begavede tenåringer i Åkrehamn starter et av landets første rockeband- ”The Rockets”. De er så unge at de må ha dispensasjon fra politiet for å få lov å spille til dans. ”The Rockets” består av Arne Johan Gabrielsen, Kjell Flotve, Oddvar Andreassen, Karl Magnus Sjøen og Oddvar Munkejord som etter kort tid overtar for Jostein Simonsen.

”The Rockets” med Karl Magnus Sjøen og Oddvar Andreassen utgjør stammen i det som senere skal bli ”3 Busserulls”. I 1965 etableres ”3 Busserulls” av Karl Magnus, Oddvar
og Sverre Jensen. De blir populære på haugalandet. De lager show og etterpå spilles der opp til dans, da ofte med Kjell Flotve og Sigmund Liknes som ekstra forsterkninger.

Oddvar studerer på musikkonservatoriet både i Oslo og Bergen. Sverre Jensen tar økonomisk utdannelse og arbeider i Bergen Bank. 18 år gamle Karl Magnus Sjøen var faktisk den første fra Karmøy som studerte på musikkonservatoriet i Oslo. Det er tre intelligente, dyktige og ikke minst musikalske unge menn som har mot til å gå nye veier. Det vanlige den gang på Vest Karmøy var enten å bli fisker, sjømann eller reise til Amerika. Å studere klassisk sang var ifølge Karl Magnus ikke populært på himabøen:
” Ka e det for noke tull, gå på skule for å syngja, det kan ikkje bli noke av den slags. Guten
må få seg ein skikkelege jobb

I 1968 mister Sverre Jensen livet i ei bilulykke, bare 24 år gammel. Først på 1970 tallet, under de navngjetne karmøy revyene oppstår ”3 Busserulls” igjen, nå med Lasse Pedersen som ny busserull. Gjennom revyene får de verdifull sceneerfaring. Den uvørne buskishumoren utprøves og forbedres. De har en lokal, usnobbet og folkelig forankring. Forfatteren Erling Nygård fra Ådland og særlig åkrabuen Loffens viser med temaer fra sjøen og fiske, blir inspirasjonskilder.

Mannfolkene på Vest Karmøy var friske, og ofte store i kjeften som heller ikke gikk av veien for å banke opp haugesunderne på Åkradansen en lørdagskveld - om de prøvde seg på de lokale jentene. Humoren kunne være ramsalt, livssynet enkelt, pragmatisk og der den tilsynelatende uoverstigelige barrieren mellom fest og kristendom var syltynn. En bergenser var på Island med en Karmøy båt. Han spilte trekkspill, det var helg og fiskerne hadde brennevin. Etter hvert som de hadde fått påfyll på lanternen begynte også fiskerne fra Vest- Karmøy å synge. De kunne to sanger: ”Se han kommer” og ”Barnetro” og de to sangene ble sunget til den lyse morgen. Eller som man sa på Vea:
” Han er så kristelige at han drikker ikke i utlandet en gang.”

I denne frodig og merkelig sammensatte kulturen, som noen vil hevde hadde trekk av dobbelmoral, vokste 3 Busserlulls medlemmene opp. De kjente de ramsalte historiene; de hadde kulturen og folkelynnet under busserullen. Uærbødig slengte de dritt i alle retninger. Men de var ikke ondskapsfulle, slik mange underholdere i dag oppfattes. Framfor alt var de dyktige, skolerte musikere og de hadde en meget fin menneskelig egenskap - selvironi. De hadde evne til å le av seg selv og de var heller ikke redde for å drite seg ut. Egenskaper nordmenn elsker, så lenge det ikke gjelder dem selv.

I 197… deltar ”3 Busserulls” på en talentkonkurranse på NRK- TV. Audun Tylden som den gang jobbet i Polygram, og som senere skulle bli deres plateprodusent i mange år så programmet. . Resultatet ble ”Sydalidyttan dei”, utgitt i 1977. Med Karl Magnus, Oddvar og Lasse blir ”Syddalidyttandei” 3 Busserulls nasjonale gjennombrudd.

I 1978 slutter Lasse Pedersen. Bygutten fra Haugesund Gunnar Andersen overtar. I motsetning til Karl Magnus sin ” ka seie du farr, og Oddvars ”ta det som det kommer” holdning- er Gunnar Andersen en ambisiøs og målrettet herremann. 3 Busserulls profesjonaliseres. De blir heltidsmusikere og turnerer land og strand.

Med Gunnar Andersen får ”3 Busserulls” en ny dimensjon. Han er den fine bygutten som sjarmerer damene med svulstige ballader som ”De Saliges Kvarter” I den motsatte enden av skalaen har vi den ville, uvørne og avvæpnede buskishumoren til Karl Magnus. Hvem andre enn han kunne brølt ut under en konsert for blindeforbundet, uten at det hadde blitt pinlig:
” De e vel det sama kor dei sete. Dei ser jo ingjenting likavel”
Innimellom disse ytterpunktene blir Oddvar nesten et symbol på den normale nordmann.

Publikum, på kyststripen fra Kristiandsand til Kristiandsund, og enda lengre, får et kjærlighetsforhold til ”3 Busserulls”. Innimellom turneene er det den årlige plateinnspillingen i Oslo. Da er det ikke mye soveputen benyttes; Tigerstadens ymse tilbud må utforskes!
Som Audun Tylden poengterer:
” Det var tre særdeles muntre herrer. Oslooppholdet var ikke akkurat en generalforsamling i losjen. Men de var hel ved. Gjorde jobben Toppmusikerne i Oslo elsket å jobbe sammen med dem. De var ekte musikersjeler .”

En sjelden gang provoserte ”3 Busserulls”. ”Øl, øl og mere øl” resulterte i oppringninger fra sinte koner av typen:
” Nå er det nok, mann min har drukket øl hele dagen, i 12 timer og spilt denne her ølplata.”
” St Pauli Blues” som handler om en døende sjømann som ville ha 14 horer til å bære kisten og et jassorkester til å spille ved begravelsen, ble nektet spilt på NRK, til Vidar Lønn Arnesen skar igjennom.

Uansett, folk kunne ikke annet enn å bli glade av å oppleve ”3 Busserulls” på show og på plate det være seg vorspiel eller nachspiel. Det etablerte showmiljøet i Norge ble oppmerksom på deres kvaliteter. De var proffe, og et lite feiltrinn taklet de med improvisasjon, uvøren sjarme og ekte gjøgler glede.
Som den gang Audun Tylden var med dem på turne:
” Det var i Varhaughallen på Jæren, det var visstnok publikumsrekord. Showet skulle starte, men hvor var Karl Magnus? Neglebiting, nervøsiteten økte. Antydning til panikk. Så ble han oppdaget sovende på 13 benkerad. Han vekkes og går buldrende på scenen. Publikum hyler av fryd; de tror det er en del av showet”

”3 Busserulls” arbeidet og opptrådte med kanonene i norsk underholdning. Som kameratslige Hege Schøyen, positive Kirsti Sparboe, lystige Ole Paus, perfeksjonisten Einar Scanke, durkdrevne Yngvar Yngvar Numme, energibomben og ladyen Wenche Foss, ustyrtelige Harald Heide Steen jr og kloke Rolv Wesenlund….

”3 Busserulls” turnerte i også i utlandet; i Libanon, i USA, i Canada og Holland. Slitasjen begynte å merkes. I 1985, etter 8 LP og mange hektiske år slutter Oddvar Andreassen. Vestlandsfanden Reider Brendeland overtar, men allerede i 1988 gir han seg.

Nå er det bare Gunnar og Karl Magnus igjen. Karl Magnus har hatt dårlig helse fra han som 2 åring ble smittet av den dødelige sykdommen polymenitt. Han overlevde, men ble dømt til et liv i rullestol. Med imponerende vilje og livsglede holdt han seg unna rullestolen i over 50 år. Men et krevende liv i sus og dus har sin pris. Artistlivet, turneer med nye show hver dag på nye steder- tusener av kilomer i en turnebuss i et stort land- er ingen seilas på silkeskyer.
I november1990 må Karl Magnus melde pass.

Sverre døde i 1968 24 år gammel. Karl Magnus døde i 2002, 57 år gammel. Oddvar døde i 2004, 60 år gammel. De tre begavede unge menn som kanskje var Norges første ”stand up comedians”, og i hvert fall Norges beste buskiser er borte. De ga publikum veldig, veldig mye.
Humoren, den avvæpnende væremåten, og denne merkelige, ravgalne
”å jaaa..aaa” filosofien + Lasse, Reidar og der Gunnar så absolutt var med å sette dagsorden vil leve videre - gjennom musikken

Karl Johan Paulsen